« Tilbage

Frank hos Limpopo Safaris

Vores norske agent Frank Robert lund har været i Sydafrika og fik lyst til at fortælle om sin tur. Det er vi glade for. Det giver nemlig os muligheden for at vise dig hvordan en jagt i Sydafrika meget gerne må foregå. God fornøjelse med læsningen!


Hei Linda.

Jeg hadde bare lyst til å sende deg noen ord og takke for 5 flotte jaktdager hos Limpopo Safaris i Sør-Afrika. Dette er et jaktområde helt etter min smak, og jeg føler at viltforvaltningen og jakta er i de beste hender. Vi merket det første dagen da vi kjørte ut i terrenget. Viltet hadde ingen frykt for oss når vi kom kjørende. Jeg konkluderte fort med at her  skytes det ikke fra bilen. Ganske annerledes var det da vi tok beina fatt. Det var ikke bare enkelt å komme de forskjellige dyrene på skuddhold. Jakta hos Limpopo Safaris er ordentlig jakt.

Min livs Afrikadrøm var nær ved å realiseres allerede første ettermiddagen. Etter en spennende pyrsj var vi plutselig på godt skuddhold av en kjempekudu. Vi blir var hverandre nesten i samme sekund og den store kuduen blir stående i dekning bak et høyt kjerr og stirrer rett på oss. Jeg finner det ikke forsvarlig å skyte da vegetasjonen foran dyret er for tett. Den kaster selvfølgelig rundt og forsvinner da vi flytter på skytekjeppen for å få et renere skudd. Mias min PH fortviler. Jeg ser uttrykket i ansiktet hans. Denne kuduen var godt over gjennomsnittet. Først under middagen forteller han smilende at kuduen var nærmere 60 tommer. Det gjør litt vondt å høre det med det samme, men som jeg pleier å si ; et skudd man ikke har avfyrt behøver man aldri å angre - Det blir rikelig anledning til jakt på store trofèdyr.

 

Allerede den andre dagen feller jeg min livs første Limpopo Bushbuck på en flott morgenpyrsj. Det er en flott opplevelse å pyrsje sammen med Mias og hans tracker Pidius langs med elva. Bushbucken styrter i elva i utruset etter skuddet men blir liggende på motsatt side. På grunn av krokodillene tør vi ikke vade over elva etter bukken. Pidius bli satt igjen som vaktpost ( for å skremme bort nærgående krokodiller ), mens Mias og jeg skal ta oss over elva på ei bru ca. en km. lenger ned. På tur oppover på den andre siden bråstopper Mias. Lukten av dyr stikker i nesen til den rutinerte jegeren. Når han hvisker waterbuck til meg kjenner også jeg den eiendommelige lukta. De kan umulig være langt unna. Jeg har ikke før tenkt tanken før vi ser ryggen på et hunndyr ca. 100 meter foran oss. Etter hvert kommer også en bukk til syne i det høye kjerret ved elva. Da han løfter hodet ser vi at dette ikke er noen smågutt. Mias blir ivrig og rigger opp skytekjeppen min, medbrakt fra Norge. Skytekjeppen er uunnværlig i denne høge vegetasjonen. Etter lang venting byr det seg endelig en skuddsjanse og jeg feller min første waterbuck, og hvilken bukk. På slakteriet senere på dagen henter Mias målebåndet og han smiler over hele fjeset da det stopper på 32 tommer. Bushbucken er også 15 tommer og er av det store slaget. Trofèenes størrelser er ikke det viktigste for meg, men jeg innrømmer gjerne at det er moro å henge et stort trofè på veggen etter en vellykket jakt. Det blir noen flotte bilder da vi etter ca. 3 timers arbeid har fått samlet dyrene og gjort dem klar for transport til skinneren, som venter med lange og skarpe kniver.

          

Den tredje jaktdagen vies til jakt på kudu. Et helt nytt høgtliggende terrengavsnitt blir valgt ut som jaktområde. Terrenget er meget kupert og delvis vanskelig tilgjengelig. For å gjøre en lang historie kort. Vi har en fantastisk jakt denne dagen. Vi finner noen hunndyr og etter hvert en stor gammel kudu som vi jakter på mye av dagen. Vi mislykkes to ganger før vi endelig kommer til skudd. Etter en siste pyrsj oppdager vi den store kuduen. Denne står på samme måte som kjempekuduen første jaktdagen bak et kjerr. Jeg finner det imidlertid forsvarlig å skyte da jeg ser en åpning i buskaset mot bogen på dyret. Da dyret ruser ut etter skuddet og det ene frambeinet henger slapt ned, forstår jeg at den store kuduen gjør spranget inn i de evige jaktmarker. Etter ca. 150 meter finner vi det flotte dyret. Jeg tar av meg lua og bøyer hodet i ærbødighet for den falne kjempen. Mias og Pidius har realisert min drøm om en stor kudu og jeg er dem begge stor takk skyldig.

Jeg har felt impala tidligere, men jakten på en av Afrikas vanligste ( men kanskje en av de vakreste ) antiloper tiltaler meg og vi starter letingen etter et godt eksemplar tidlig på morgenen. Jakta er rett og slett krevende og vi går langt denne morgenen.

I et uttørret elveleie finner vi ferske spor av en stor leopard. At vi plutselig står kun 15 meter fra en velvoksen leopardhann midt på lyse dagen er langt over det jeg hadde forventet. Vi overrasker den der den er på utkikk etter et bytte ved et vannhull som vi også forsiktig nærmer oss. Det er en stor opplevelse å få øyekontakt med den store katten før den med noen byks er forsvunnet.

           

Senere på dagen får jeg min impala og jeg nyter min sundowner litt ekstra denne kvelden. Jeg tenker tilbake på jakta i fjellene i Kirgisistan for to år siden der jeg var så heldig å møte en snøleopard omtrent på samme måten. Begge møtene har prentet seg inn i minnet og blir verdsatt like høyt som et godt trofè, kanskje høyere.

Tiden går alt for fort i lag med gode venner. Plutselig er hele safarien over. Jeg er veldig fornøyd selv om vi ikke finner den grå duikeren siste dagen. Vi finner imidlertid en påskutt nyala og kan avslutte dyrets lidelser. I tre dager har den ulykkelige jegeren og hans PH og tracker lett etter dyret som forsvant for dem med et høyt bog / mankeskudd. Nå er det hele over. Jegeren kunne puste lettet ut og reiste hjem med en mye bedre følelse.

Jeg betraktet hans flotte nyalatrofè og bestemte meg der og da for å reise tilbake hit. Da skal også jeg jakte nyala, og kanskje finner jeg en grey duiker, sammen med mine nye venner hos Limpopo Safaris.

 

Frank